tirsdag 23. april 2013

Når alle lyg - kva skal vi tru på då?

Ja, dette snakka vi mellom anna om i Selskapet då vi var samla den 18. april og tok for oss den sist omsette boka til Elizabeth George: En løgn å tro på. Vi var nok samde om at denne forteljinga aldri vart så spennande at vi ikkje kunne riva oss laus, men når det er sagt hadde dei fleste ei fin stund, med god underhaldning.
For dei som ikkje hadde lese om kriminalispektør Thomas Lynley og hans nære medarbeider Barbara Havers, venene Simon og Deborah St. James og deira fortid saman, så var det mange utsegn som vart hengande i lufta og skapte litt forvirring. Våre røynde selskapsdamer lot seg ikkje skremme og klarte fint å lese både over- og underteks, lett som ingenting. Romanen denne gongen fører Lynley til Lake district og vakre Lake Windermere, det er Ian, nevøen til ein rik fabrikk eigar som har døyd. Lynley vert beden om å gjere undersøkingane i løynd av sjefen sin og difor ber han venene Simon og Deborah om hjelp.
Fabrikkeigaren og kona hans har to døtrer og ein son. Mignon, den eine dottera har vore utsett for ei ulukke som faren var skuldig i og ho bruker denne for å presse pengar av han. Manette den andre dottera er den einaste "normale" i familien. Ho er skild frå mannen sin, men dei bur saman av praktiske grunnar og dette er vel det einaste som bringer litt humor inn i romanen. Sonen Nick er gift med Alatea ei nydeleg dame frå Sør-Amerika med ei litt difus bakgrunn. Ian har gått frå kona og to barn etter at han oppdaga at han var homofil. Barna bur hos han og kjærasten hans ein ung mann frå Iran. Ex-kona vil helst ikkje ha noko med han eller ungane sine å gjere, men heller leve livet saman med ein slask av ein elskar. Her slo selskapet fast at denne dama var ikkje heilt i vater!
Simon og Deborah har sine eigne problem å stri med og dette fører til at Deborah blir sterkt kjenslemessig engasjert i kona til Nick, noko som berre fører elende med seg.
Selskapet undra seg over at det var så lite familiekjensle mellom alle desse menneska, det verka som det var lite som knytte dei saman. Dei i selskapet som har barnebarn vart nærast forarga over at besteforeldra ikkje hadde noko som helst omsut for barna til Ian - er dette mogeleg?
Det er mange uløyste konfliktar og boka viser eit komplekst samfunn. Forfattaren klarer å vise oss dei fleste personane som verkelege menneske, men vi spurde oss - korleis er det mogeleg å ikkje oppdage at "kona" har teke kjønnsskifte? Her vart vi vantruande...
Elles var det korrekturlesaren mellom oss som strevde mest, ho fann haugevis med skrivefeil og ønskte sterkt betre korrektur.