fredag 8. november 2013

Det er som å lese ei vitsebok - du kan ikkje lese alt på ein gong der heller

Før møtet i vårt kjekke Selskap tenkte eg: kva kan det bli til denne gongen? Eg hadde berre høyrt sukk og klaging over Nordaustpassasjen og sjølv hadde eg gjeve opp etter 72 sider.
Men så skjer det som ofte hender, deltakarane kastar seg ut i samtalen og har synspunkt både om forfattaren, skrivemåten generelt og ikkje minst kva vil han med denne boka. Det var ein av oss som hadde lese heile boka, andre var kome meir eller mindre kort/langt og andre hadde hatt ho liggjande "som er ope sår" og ikkje vore i stand til å lese noko anna heller (ein har då samvit).
Kjartan Fløkstad har ei mengd bøker bak seg. Han er forteljar, han dyrkar språket, han brukar referansar til film, populærkultur og han er ein politisk forfattar. I Nordaustpassasjen tar han i bruk alle desse elementa og dette gjer at vi som lesarar vert kasta hit og dit i romanen. Kor er vi? Er vi i notida eller var det fortida dette hende? Det er mange ordspel, rare namn, mange fine setningar - observasjonar som får oss til å le: Han kom frå ein alkoholsvak familie. Men vi er heile tida på jakt etter handling og samanheng - vi leitar, men finn ikkje. Det vert for mykje ordspel og finurlege innspel - og om vi skulle falle for freistinga og spørre: Legger forfattaren opp til at vi skal kjenne oss dumme? Tja...
Ein av våre eldste deltakarar meinte at : "denne boka får vi vente med til vi blir gamle"! Det var fleire som slutta seg til dette, men og nokon som etter ei oppglød stund var klar til å gje boka ein ny sjanse.