mandag 20. desember 2021

Plutseleg var siste møtet i 2021 over!

 

Først av alt må Skrivaren be om orsaking for ikkje å ha varsla siste møte i 2021 på vanleg måte! Orsak, var ikkje meininga! Dei faste medlemmane fekk melding, men eventuelle nye fekk ikkje vete noko. Det var lenge uvisse om vi kunne gjennomføre møtet eller ikkje, men med sjefen over alle sjefar si signing, så møtte fem prateglade opp. 

Pappa var nesten i Woodstock handlar om Theis og Ruby, far og dotter. Theis har vore ein heller ustabil faktor i livet til Ruby og Ruby har gjennom heile barndommen lengta etter eit "normalt" og stabilt liv. Ein heim der det ikkje er farleg å ta med seg vener heim og foreldre som møter når dei har sagt at dei kjem. Ruby er sambuar med Bjørnar som nettopp kjem frå ein slik heim som Ruby alltid har ønska seg. Ho samanliknar sitt liv med Bjørnar sitt og kjem ut i minus. Bjørnar på sin side blir glad i Theis og synes han er ein kul fyr. Theis vil så gjerne ha kontakt med Ruby, men når ho verkeleg treng han sviktar han nok ein gong og Ruby orkar verkeleg ikkje meir. Theis har ein hund han kallar Snuppa. Hunden har helde han borte frå alkoholen, for Snuppa vert uroleg når matfar drikk. Snuppa er gamal og sjuk og sjølv Theis skjønar at ho må få sleppa lidingane. Når det ikkje er nokon som kan halde Theis frå flaska, går det kjapt unnabakke med han. Heldigvis finst Tanja, ei butikkdame der Theis handlar. Dei kjem i kontakt og på utrulegvis får ho han til å love og ta til seg ein katt som treng ein roleg heim. Theis heldt fast ved at han er eit hunde menneske, men katten smyg seg til ein god plass i hjartet til Theis. Ruby og Bjørnar vil ha barn saman, men det går ikkje så raskt som Ruby gjerne vil. Ho får gode råd i bøtter og spann frå kollegane sine, men dei er ikkje til så mykje hjelp. 

Theis og Ruby strevar, kvar på sin måte. Selskapet var samde i at Theis ikkje skjøna at han skada relasjonen til dottera ved sin veremåte. Samstundes får vi vite at far til Theis var ein tyrann og at Theis rømde heimanfrå så raskt han kunne. Vi lo godt av katten som valde bokhylla på nyttårsaftan og vi vart ganske bevega av korgutta som kom på sjukehuset til Theis med song, kaker og kaffe. Alle dei frammøtte likte boka. Ane Barmen skriv godt og vi kjenner oss at i situasjonane. Språket er levande og ei av dei frammøtte kunne ikkje hugse at boka var på nynorsk. Det var ho, eit lett og friskt nynorsk som det var ei glede å lese.