onsdag 4. desember 2013

Siste møte i 2013

På det siste møtet i 2013 skal vi samtale om Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk. Boka har fått ein del merksemd sidan denne boka seiast å ha sterke sjølvbiografiske trekk eller til og med vere ein sjølvbiografisk roman. Er ho det? Den som kjem på Meland bibliotek torsdag 5. desember kl. 19.00 vil få snakke seg fram til ei løysing på dette spørsmålet! Velkomne!

fredag 8. november 2013

Det er som å lese ei vitsebok - du kan ikkje lese alt på ein gong der heller

Før møtet i vårt kjekke Selskap tenkte eg: kva kan det bli til denne gongen? Eg hadde berre høyrt sukk og klaging over Nordaustpassasjen og sjølv hadde eg gjeve opp etter 72 sider.
Men så skjer det som ofte hender, deltakarane kastar seg ut i samtalen og har synspunkt både om forfattaren, skrivemåten generelt og ikkje minst kva vil han med denne boka. Det var ein av oss som hadde lese heile boka, andre var kome meir eller mindre kort/langt og andre hadde hatt ho liggjande "som er ope sår" og ikkje vore i stand til å lese noko anna heller (ein har då samvit).
Kjartan Fløkstad har ei mengd bøker bak seg. Han er forteljar, han dyrkar språket, han brukar referansar til film, populærkultur og han er ein politisk forfattar. I Nordaustpassasjen tar han i bruk alle desse elementa og dette gjer at vi som lesarar vert kasta hit og dit i romanen. Kor er vi? Er vi i notida eller var det fortida dette hende? Det er mange ordspel, rare namn, mange fine setningar - observasjonar som får oss til å le: Han kom frå ein alkoholsvak familie. Men vi er heile tida på jakt etter handling og samanheng - vi leitar, men finn ikkje. Det vert for mykje ordspel og finurlege innspel - og om vi skulle falle for freistinga og spørre: Legger forfattaren opp til at vi skal kjenne oss dumme? Tja...
Ein av våre eldste deltakarar meinte at : "denne boka får vi vente med til vi blir gamle"! Det var fleire som slutta seg til dette, men og nokon som etter ei oppglød stund var klar til å gje boka ein ny sjanse.

fredag 6. september 2013

Og snart skal vi møtast att

Hausten 2013 og våren 2014 skal vi lese vinnarar av Nordisk Råds Litteraturpris. Vi skal i utgangspunktet ikkje lese bøkene som vann, men ein roman av dei utvalde forfattarane. Første mann ut er Kjartan Fløgstad som vann prisen i 1978 for boka Dalen Portland. Boka vi skal lese er Nordaustpassasjen som kom i 2012. Møtet vert på Lindås bibliotek torsdag 17. oktober kl. 19.00. Har du lyst til å vere med? Ta kontakt med biblioteket på Meland eller Lindås. Velkommen!

torsdag 5. september 2013

Should I Stay Or Should I Go?

Syng The Clash og dette vert etter kvart eit stort og viktig spørsmål for Mia, hovudpersonen i boka Du forsvinner av Christian Jungersen.
No, kunne dei frammøtte i Selskapet konkludere med at: "Hadde dei gjort ein skikkeleg innsats med den første mannen/kona så hadde det vore det beste", men slik er jo ikke røynda.
I starten på boka er vi med på ein forrykande køyretur på Mallorca. Frederik, Mia og sonen Niklas sit i bilen Frederik køyrer, dei raser nedetter svingete vegar, Mia skrik til Frederik at han skal sette ned farten, men han køyrer berre på. Dei skrenser inn mot fjellet, Frederik klarer å rette opp bilen, han svinger ut til sida, går ut og fell om. Ambulansen kjem, han blir lagt inn på sjukehus og der får Mia vite at Frederik har ein svulst på frontallappen i hjernen.
Når dei kjem tilbake til Danmark og det vakre huset sitt, må Frederik opererast og medan dette skjer vert det oppdaga at han har underslege millionar frå skulen der han er rektor. Mia les alt ho kjem over av litteratur om hjernesvulstar og korleis dei påverkar  menneske som får denne diagnosen. Ho tenkjer tilbake og må erkjenne at Frederik har endra personlegdom i løpet av dei siste tre åra.
Både Mia og Frederik blir stilte for retten grunna underslaget. Dei får hjelp av advokaten Bernhard og i løpet av denne rettsaka vert Mia forelska i advokaten og dei innleiar eit forhold. Bernhard har ei kone som er sterkt hjerneskadd. Denne skaden fekk ho i ei bilulykke der og Bernhard var med. Mia oppdagar etterkvart at Bernhard og har ein hjerneskade og ho må velje mellom desse to mennene.
Selskapet likte boka av di den var full av driv og aktion, men samstundes var det for mykje av alt. Vi syntes at Mia var altfor grunn, var ho verkeleg berre oppteken av tennis og design? Relasjonane mellom menneska i boka verka fjern og kva med sonen Niklas, var det naturleg å ikkje ta meir omsyn til han? I Selskapet er alle kvinner og vi synest nok ikkje at Jungersen har heilt teken på å skrive om kvinner. Boka sine høgde punkt er innleiinga, du blir sugd inn i romanen. Når forfattaren beskriv nokre av dei bisarre utslaga som sjukdomen fører til for Frederik, må vi trekke på smilebandet, trass i det tragiske. Han skal nemleg ale opp kaninar og det skal skje på soverommet(!).
For dei av oss som hadde opplevd å ha nære relasjonar med hjernesvulst var det både godt og vondt å lese boka. Det ga oss ein god samtale om å leve med sjukdom, kva tel når alt kjem til alt?
Kan vi anbefale boka? Ja, skal du lese ei spennande bok absolutt, men skal du lese om relasjonar og sjukdom ta ei fagbok.

torsdag 22. august 2013

Hausten 2013 bankar på

Det er igjen tid for å samlast til ei ny leseøkt i Nordhordland Litterære Selskap! I sommar har vi lese Du forsvinner av Christian Jungersen og torsdag 29. august kl. 19.00 skal vi samlast på Meland bibliotek og samsnakkast om boka. Vi skal og bestemme kva for bøker vi skal lese i haust og når vi skal møtast dei følgjande månadene. Har du lyst til å vere med så ta kontakt med Lindås eller Meland bibliotek eller du kan møte opp den 29. august og vere med på møtet. Velkommen!

torsdag 27. juni 2013

Her var det for mykje roting i sjelslivet

Ja, dette var det første medlemmane i Selskapet sa då vi var samla på Lindås bibliotek for å snakke om boka Leve posthornet av Vigdis Hjorth. Det var vel ingen av dei frammøtte som er blodfan av Hjorth, sjølv om fleire framheva "Hjulskift" som vi las for nokre år sidan og som vi hugsa som ei kjekk bok. Leve posthornet handlar om Ellinor som arbeider saman med Rolf og Dag som kommunikasjonsrådgjevar og det er dette som er ironien i boka, dei kommuniserar ikkje. Dag seier opp og reiser frå oppgåva si å arbeide med dei posttilsettes organisasjon for å samle støtte mot eit vedtak av postdirektivet. Dag reiser til Frankrike og der gjer han sjølvmord. Ellinor og Rolf er lamslegne, men arbeidet må gjerast og det er Ellinor som overtek arbeidet mot EUs postdirektiv. Ellinor har det ikkje så greitt på det private plan heller. Ho har ein kjærast Stein og han har ein son på åtte år. Forholdet mellomStein og Ellinor er prega av avstand om manglande kommunikasjon. Ellinor ser ut til å mangle empati med både mannen og sonens hans, for når sonnen til Stein har geburtsdag gjev ho han ei Postman Pat-bok. (Her grøsste alle bbliotekarane). Ho har og eit merkeleg forhold til familien sin og det er på mange måtar rotløysa som pregar livet hennar.
Ellinor er leiar på eit kurs for dei posttilsette i korleis dei skal skrive for å søkje nye jobbar, for å presentere seg sjølv. Kurset blir ein fiasko, men det førar til at ho reiser til Nordnorge, treff nokre av dei som vil miste jobb og posttilgang og får lese brevet til Helga Brun. Det er dette brevet som snur forteljinga, gjev Ellinor ei slags oppvakning og får arbeidet mot postdirektivet til å ta av. Engasjementet som skrivet hennar vekkjer fører til at postdirektivet fell på APs landsmøte og det er altså i denne delen av romanen at Hjorth skaper ei ørlita von om at Ellinor kan ha ei litt lysare framtid.
Trudde Selskapet på romanen og personane i han? Nei, hovudpersonen vart aldri eit levande menneske. Forteljinga er ustrukturert og vi lurte veldig på om kva for meiningar Ellinor sjølv hadde. Hadde ho eit verkeleg opprør i seg eller var dt berre tida og dei to kollegene hennar som skapte opprøret? Sterkast vert dette når vi les om den unge AUF leiaren som klarer å snu heile landsmøtet mot postdirektivet og om Ellinor som grev seg ned i det motlause. Han, den unge som gløda for noko og Ellinor som kanskje vil prøve å sjå opp frå seg sjølv. Dette handlar om sjølvkjensle og sikkerheit. Sjølv om Selskapet ikkje jubla av begeistring, så var vi samde i at forfattaren kan handverket, ho skriv godt, presist og gjev deg noko som lesar, men distansen til oss som lesarar er for stor, slik var det for oss.

onsdag 19. juni 2013

Siste møte før sommarferien!

Dette er seint, eg veit det! Siste møte i Nordhordland Litterære Selskap før sommaren vert på Lindås bibliotek i Knarvik tordag 20. juni kl.19.00. Vi skal samtale om Leve posthornet av Vigdis Hjorth, har du lest boka og gjerne vil snakke med nokon om den er du hjarteleg velkommen. Har du ikkje lese boka, men gjerne vil vite kva andre tenkjer om denne eller andre bøker (som vi lett kan komme innpå) er du og hjarteleg velkommen. Det er med andre ord berre å møte opp på biblioteket i Knarvik.

tirsdag 23. april 2013

Når alle lyg - kva skal vi tru på då?

Ja, dette snakka vi mellom anna om i Selskapet då vi var samla den 18. april og tok for oss den sist omsette boka til Elizabeth George: En løgn å tro på. Vi var nok samde om at denne forteljinga aldri vart så spennande at vi ikkje kunne riva oss laus, men når det er sagt hadde dei fleste ei fin stund, med god underhaldning.
For dei som ikkje hadde lese om kriminalispektør Thomas Lynley og hans nære medarbeider Barbara Havers, venene Simon og Deborah St. James og deira fortid saman, så var det mange utsegn som vart hengande i lufta og skapte litt forvirring. Våre røynde selskapsdamer lot seg ikkje skremme og klarte fint å lese både over- og underteks, lett som ingenting. Romanen denne gongen fører Lynley til Lake district og vakre Lake Windermere, det er Ian, nevøen til ein rik fabrikk eigar som har døyd. Lynley vert beden om å gjere undersøkingane i løynd av sjefen sin og difor ber han venene Simon og Deborah om hjelp.
Fabrikkeigaren og kona hans har to døtrer og ein son. Mignon, den eine dottera har vore utsett for ei ulukke som faren var skuldig i og ho bruker denne for å presse pengar av han. Manette den andre dottera er den einaste "normale" i familien. Ho er skild frå mannen sin, men dei bur saman av praktiske grunnar og dette er vel det einaste som bringer litt humor inn i romanen. Sonen Nick er gift med Alatea ei nydeleg dame frå Sør-Amerika med ei litt difus bakgrunn. Ian har gått frå kona og to barn etter at han oppdaga at han var homofil. Barna bur hos han og kjærasten hans ein ung mann frå Iran. Ex-kona vil helst ikkje ha noko med han eller ungane sine å gjere, men heller leve livet saman med ein slask av ein elskar. Her slo selskapet fast at denne dama var ikkje heilt i vater!
Simon og Deborah har sine eigne problem å stri med og dette fører til at Deborah blir sterkt kjenslemessig engasjert i kona til Nick, noko som berre fører elende med seg.
Selskapet undra seg over at det var så lite familiekjensle mellom alle desse menneska, det verka som det var lite som knytte dei saman. Dei i selskapet som har barnebarn vart nærast forarga over at besteforeldra ikkje hadde noko som helst omsut for barna til Ian - er dette mogeleg?
Det er mange uløyste konfliktar og boka viser eit komplekst samfunn. Forfattaren klarer å vise oss dei fleste personane som verkelege menneske, men vi spurde oss - korleis er det mogeleg å ikkje oppdage at "kona" har teke kjønnsskifte? Her vart vi vantruande...
Elles var det korrekturlesaren mellom oss som strevde mest, ho fann haugevis med skrivefeil og ønskte sterkt betre korrektur.

lørdag 9. mars 2013

Ei slags forklaring...

Bloggskrivaren har fått eit travlare liv, difor har det ikkje vore annonsert neste møte eller skrive rapport frå møtet som har vore. Kanskje er bloggskrivaren ikkje så flink til å delegere? Kven veit?
Ståa er no slik at den 6. mars hadde Selskapet eit forvitneleg interessant møte med Torill Steinfeld som snakka om Camilla Collett. Deltakarane i Selskapet var i mindretal sidan møtet var ope og menn og kvinner i sine beste aldrar var samla på Lindås bibliotek. Skrivaren kjem tilbake til møtet i ein annan post for no skal det annonserast at neste møte er 18. april kl.19.00 på Meland bibliotek. Boka vi skal lese er  Elizabeth George: En løgn å tro på.
Dersom du vil vere med på dette møtet kan du vende deg til biblioteka, eller du kan berre møte opp og sjå kva som skjer.

fredag 8. mars 2013

Orda kjem dansande mot deg

Sa ein av deltakarane i Selskapet då vi ein kveld i januar snakka om romanen Syngja av Lars Amund Vaage. Det var mange superlativ som sveiv i lufta då vi starta samtalen om denne sterke lesaropplevinga som boka er. Vaage skriv om dotter si G og hennar sjukdom som heilt endrar hans og familien sitt liv.  Han skriv om korleis han møtte kona si og sin eigen veg fram til å bli forfattar. Han skriv om oppdaginga av at G ikkje var som andre barn og trongen etter at ho skal bli bra att, at dei må finne ut noko slik at ho kan bli betre, bli funksjonsfrisk, ikkje vere den ho faktisk er. Korleis skal dei møte andre sine forventningar og spørsmål?
Så kjem erkjenninga av at G er den ho er, korleis kan han som far nå fram til dotter si, finne hennar språk? 
Vi kjende vel alle på maktesløysa, på denne kjensla av å gå i sirkel - for nokre gonger ser det ut til at G er på veg inn i vår verd, men så vender ho attende til sin eigen.
Vi får ikkje vite så mykje om G, men meir om kva for tankar faren gjer seg om henne, om hjelpeapparatet, om hendingar som gjev faren og oss hjartet i halsen - som til dømes då dei sit i bilen og G tek av seg bilselen, ikkje berre ein gong, men mange, mange gongar.
Det er ei flott bok, men vi var ganske samd i at vi blir ikkje berørt, forfattaren heldt ei klar distanse - som nok er for markert og fjerner ei mogeleg identifisering. Dessutan var det nokre som synest at forteljinga gjekk rundt og rundt, ein sirkel som var gjentakande og ikkje opnande.
Når dette er sagt var alle begeistra over språket, vakkert, presist, nydelege formuleringar som skapte fine bilete i hovudet. Det er ikkje så mykje å le av, men det var fleire som trakk kraftig på smilebandet då dei leste om forfattaren som forelska bussjåfør på veg mellom Odda og Utne. Dette er ei bok som gjer inntrykk, vi les gjerne fleire slike!

tirsdag 22. januar 2013

Januarmøtet

På januarmøtet skal vi snakke om Lars Amund Vaage sin bok Syngja. Vi møtast  den 24. januar kl.19.00 på Meland bibliotek. Velkommen!