mandag 4. november 2019

Noveller er som eit stort hus med mange vindauge

Til dette møtet hadde Selskapet lese novellesamlinga til Margaret Skjelbred: Hadde jeg vinger. Vi var noko delte i opplevinga av desse novellene. Nokre begeistra, medan andre hadde late pliktkjensla styre og lese alle, men utan særleg glede. Novellene var som eit tilbakeblikk på livet, med minne frå ulike livsperiodar. Her var det mykje sårt og sorg, men sagt med fine ord. Vi får lese om ulike sosiale grupper i samfunnet som både gjev gjenkjenning og innsyn til situasjonar vi kjenner lite til. Forfattaren skriv med ei fin pen og eit greit språk. Novellene er korte, noko dei som sleit meinte var eit pluss, medan dei som likte boka, gjerne syntes dei kunne vore lenger. Nokre av novellene gjorde djupare inntrykk en andre, det vart vi samde om. Særleg Knuten om guten som har vore hos faren og den nye kona hans og som skal heim til mor som slit med rus.
Boka har illustrasjonar i form av svart-kvitt foto, men desse vart for diffuse og sa oss ikkje noko. Vi syntes nok at det vart for stor distanse mellom forteljingane og oss sjølve. Ei sa det slik: det er som vi ser desse hendlingane som gjennom eit slør. Slik kjentes det nok ut for fleire. Det var ei interessant erfaring å lese noveller og om det blir fleire får tida vise.