mandag 21. oktober 2019

Noveller i oktober

På neste møte i Nordhordland Litterære Selskap skal vi som eit sjeldant føretak lese ei novellesamling. Denne gongen er det Margaret Skjelbred: Hadde jeg vinger som står på programmet.
Boka har 17 noveller og finnes både som papirbok og e-bok. Ta kontakt med biblioteket om du vil vere  med å lese denne.
Vi møtast på Strilabiblioteket, Frekhaug torsdag 24. oktober kl.19.00

Velkomne!

fredag 4. oktober 2019

Kan du ikkje kosa deg i ditt eige selskap er du ille ute!

 Selskapet hadde lese heile sommaren, men sommaren er lang og det var fleire som hadde lese bøkene for lenge sidan og måtte ha litt hjelp for å hugse kva dei handla om. Tja, det vil seie; alle hugsa kor godt dei likte Rune Christiansen si bok: Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Etter kvart hugsa dei og kor lite dei likte Siri Hustvedt si bok: Sommeren uten menn.
Vi starta med Hustvedt si bok. Mia Fredricksen får samanbrot og må leggjast inn på psykiatrisk sjukehus når mannen hennar går frå henne for "å ha en pause". Pausen er ei fransk ung dame. Mia vert utskriven og reiser heim til mor si i sommarferien for å hente seg inn att. Mia er forfattar og førelesar på eit universitet. I ferien skal ho ha poesikurs for ei gruppe tenåringsjenter på heimstaden til mora. Mia leiger eit hus og får Lola til nabo. Mia vert og trekt inn blant mora sine venninner og det er særleg Abigale som får merksemda til Mia. Abigale broderer dristige bilete av frigjorte kvinner som utfordrar den pyntelege oppfatninga vi kan ha av pene gamle damer. Mia prøver å ikkje tenke på mannen sin, men minna frå dei 30 åra dei var gift kjem stadig tilbake. Dottera til Mia prøver å halde kontakten med begge foreldra og få far sin til å innsjå at dei må snakke saman.
Kva var det som gjorde at Selskapet ikkje var så begeistra for denne romanen? Jau, Mia slenger rundt seg med litterære referanser. Det er påfallande at på 74 sider i denne boka på ca 200 sider er det ei eller fleire referansar til litteratur. Er ikkje det interessant då? Ikkje i denne samanhengen, det verkar distanserande på oss som lesarar. Om vi ser på denne opphopinga med litt mildare auge, kan vi seie at Mia brukar desse referansane til å finne ut kven ho er. Heile hennar liv har dreia seg rundt mannen hennar. Litteraturen var hennar domene, er det her ho har sine rammer, sine referansepunkt for sitt liv? Vi leita som vanleg etter svakheiter og høgdepunkt og fann ut at svakheita var nettopp dei utallige refransane og høgdepunktet var møta med Abigale.

Steminga snudde då vi begynte å snakke om Rune Christiansen si bok : Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Lydia veks opp med mor og far i Sverige. Ho er sterk knytt til mora og hennar draumar. Lydia har ikkje mange vener, men ho er ikkje einsam, slik ho etterkvart erfarer at mor hennar er einsam i ekteskapet. Lydia vil bli veterinær og bruker studietida si godt. Ho får jobb i Noreg på landsbygda og vinn respekt for jobben ho gjer. Ho har ein god sjef som har tru på henne og ho klarer seg bra. Ho har ikkje så mange vener i bygda heller, men ho vert  kjend med guten Johan som tek ho med til ein sjuk hund. Ho får god kontakt med Johan og hjelper han både med lekser og anna. Lydia møter mange i jobben sin, men ei dame som bur ganske einsamt inne i skogen får både Lydia og oss til å reflektere over verdiane i livet. Ho møter Edvin og dei vert kjærestar. Dei bur saman når han ikkje arbeider i byen og gjennom dette fellesskapet finn han seg sjølv og ho heldt fram med å vere i seg sjølv.

Selskapet meinte at språket i denne romanen er utruleg vakkert, kapitla er passe lange, det er ei bok som er lett å lese. Vi vert sakte kjend med Lydia, det vil seie: vi vert passeleg kjend med ho, for Lydia er ei særs privat dame. Her vert det ikkje sagt for mykje.  Lydia er nøgd med å vere tilstades i livet sitt, leve i augneblinken utan å leggje så mange planar. Vi kjende vel alle ei god ro ved denne boka og fleire tenker hardt på å lese fleire bøker av Rune Christiansen.