torsdag 22. desember 2011

Planar for 2012

På det siste møtet før jul la Selskapet leseplanar for 2012 Det har ikkje vore mykje humor i bøken vi har lese i 2011 difor startar vi nyåret med ei bok av Torgny Lindgren: Hakkepølsa. Vi møtast på Meland bibliotek den 26. januar kl.19.00.

Dei neste bøkene blir som følgjer:
Marit Eikemo: Samtale ventar (23. februar på Lindås bibliotek, Knarvik)
Dag Helleve, Ragnar Hovland, Per Olav Kaldestad: Hadde eg berre ei elv så lang skulle føtene fly: ei reise i Canada. (26.april på Meland bibliotek, Frekhaug)
Per Olov Engqvist: Livlegens besøk (7.6 på Lindås bibliotek, Knarvik)
Det er med andre ord mykje å gle seg til  i leseåret 2012. Har du lyst til å vere med? Ta kontakt med biblioteka i Nordhordland og få meir informasjon.

Det gjekk aldri opp for meg kva denne boka handla om

Selskapet hadde bestemt at vi skulle lese ein roman i tillegg til Tramströmer. Ingen hadde lese så mykje av Tormod Haugland tidlegare og då vi las omtalen frå forlaget såg dette ut til å vere ei interessant bok. Var den det? Ja, nokon hadde hatt ei utruleg morosam stund, medan andre hadde slitt seg igjennom ei heller frustrerande lesing. Boka handlar om brørne Patrick og Paal som kjem frå Austrheim. Patrick lever av å framføre foredrag som Paal har skrive og reiser på oppdrag rundt i landet. Ein gong han er i Bergen bur han på eit hotell inne i Fløyfjellet. Han får rommet der Martin Romberg vart funnen død. Politiet synest ikkje det er noko mistenkeleg med dødsfallet, men Patrick og Paal vert av fleire kontaktar oppmoda til å sjå nærare på dette. Når dei begynner å gå tilbake til første gong dei møtte Martin Romberg, oppdagar dei at feministgruppa Frie kvinner var involvert i det meste av aktivitetane til Via Vaage Servuces der Romberg arbeidde. Frie kvinner vart starta av konene til Patrick og Paal og det er tydeleg at dei veit mykje meir enn mennene deira trudde. Historia er lagt eit stykke fram i tid, for her går det tog til Austrheim over Sletta og Utvandrersenteret på Radøy. Patrick er den vi høyrer mest om og han trur vi, er avhengig av Gor-saft og Lumlum, eit merkelege ekstrakt som står omtala i Mongstadmarkas planteliv ei bok ein slektning har skrive. Gor-saft og Lumlum får den som drikk det til å sjå alle ting klårare, seiest det. Tja, kanskje det, men avhengig - det vart no han Patrick.
Fleire i Selskapet lurte på kva som var poenget med denne boka, lurar forfattaren oss? Er det ein parodi på krimsjangeren? Er det ein underliggande kritikk av samfunnet og media? Dei som mora seg hadde late alle forsøk på å finne ein raud tråd fare og las boka som ei samling episodiske hendingar, kanskje like greit?


onsdag 21. desember 2011

Kor mange dikt kan ein lese utan å bli heilt øren?

Nobelprisvinnaren i litteratur 2011 blei Tomas Tranströmer, poet og psykolog. Selskapet hadde lese eit utval av dikta hans og var samde om at her var det mange fine bilete, men og mykje vi ikkje forstod. Kva gjer ein då? Les eit dikt om gongen, nyt den vakre teksten og om diktet er heilt umogeleg å fatte, les eit anna dikt. Det er alltid ei god hjelp å lese høgt, gjerne saman. - men dikt er gjerne som musikk, det smyg seg inn til dei inste kjenslene og då er det ikkje så lett å dele slikt.Vi las litt for kvarandre og fann ut at dette må takast inn i små porsjonar!
 
 
 
 
FLYGBLAD

Det tysta raseriet klottrar på väggen inåt.
Fruktträd i blom, göken ropar.
Det är vårens narkos. Men det tysta raseriet
målar sina slagord baklänges i garagen.

Vi ser allt och ingenting, men raka som periskop
hanterade av underjordens skygga besättning.
Det är minuternas krig. Den gassande solen
står över lasarettet, lidandets parkering.

Vi levande spikar nedhamrade i samhället!
En dag skall vi lossna från allt.
Vi skall känna dödens luft under vingarna
och bli mildare och vildare än har.

            Tomas Tranströmer: För levande och döda. 1989
 
 

tirsdag 15. november 2011

Siste møte før jul!

Vi venta i spenning då vinnaren av Nobelprisen i litteratur 2011 vart offentleg og vi vart vel litt overraska då Tomas Tranströmer vann. Grunnen er vel at vi gjerne ville lese ein roman og ikkje dikt, slik han skriv. Løysinga på dette, vart at biblioteksjefen på Meland har funne fram eit lite utval dikt vi skal lesa og i tillegg skal vi lesa Tormod Haugland si bok Romberg. Vi møtast den 7. desember 2011 kl.19.00 på Lindås bibliotek i Knarvik. Alle er velkomne!

onsdag 9. november 2011

Har kunstnarar eit særleg gen?

Det var oktober og regnfrakkane var komne på, men dei frammøtte let seg ikkje merke av regn og vind for dei hadde lese om varme dagar på Tahiti. Boka om målaren Paul Gaugin og bestemor hans Flora Tristan er ei bok med mange innfallsvinklar. Vi snakka om kunstnaren som den utforskande og undersøkjande, han som sprengjer grenser for seg sjølv og andre. Bestemor Flora som vart gifta bort til ein brutal mann og for å redde seg sjølv og barna gjekk i dekning både her og der. Vi kunne ikkje heilt forstå at ho let ungane vere att i Frankrike og reiste til Peru for å prøve å få slekta til å gje henne ein del av arven etter far sin. Dei siste leveåra reiste ho rundt i Frankrike og agiterte for at arbeidarane skulle organisere seg og slik betre kåra sine. Vi opplevde nok Paul Gaugin som forfattaren sin eigentlege hovudpersonen, sjølv om kapitla veksla mellom han og bestemora sine opplevingar eit halvt hundreår tidlegare. Vi snakka om at kanskje kunstnarar har eit særleg gen, slik at omsyn til kone og barn må vike for kunsten. Tenk på kona til Gaugin som gifta seg med ein børsmeklar og enda opp med ein målar som var meir oppteken av sex med unge jenter på Tahiti enn å forsørgje familien?
Vi fann ut at han heile tida søkte mot fridom til å gjere det han ville, han leita heile livet etter det gode, det beste livet. Kva så med forfattaren si forteljing? Mario Vargas Llosa skriv denne forteljinga som ligg tilsynelatande tett opp til biografien. Han bruker personar som har levd og sjekkar vi Wikipedia ser det ut til at han følgjer livsløpet deira til punkt og prikke, men det er ein roman. Han går inn i hovudet på personane sine, han kommenterer handlingane deira, han beundrar og kritiserer vala dei gjer og han kjem med ertande og spørjande utsegn. Av høgdepunkt i romanen kan vi nemne: når Van Gogh og Gaugin bur saman, snakk om temperament (!),  når Gaugin kom til Tahiti og lagar meisterverket sitt - og tenk at han hadde med seg solsikkefrø - kanskje han tenkte på Van Gogh? - Og Flora og reisa hennar til Peru! - Vi trur at forfattaren hadde mykje moro med å skrive om forholda i Peru og ikkje minst krigen som dei eigentleg tapte, men vann likevel grunna sommel og rot. Denne boka står fram som eit av dette leseåret sitt høgdepunkt og det var alle dei frammøtte samde i.

torsdag 6. oktober 2011

Paradiset på det andre hjørnet

Oktober har kome og Selskapet har bestemt at i denne månaden skal vi lese Mario Vargas Llosa sin bok Paradiset på det andre hjørnet. Vargas Llosa vann Nobelprisen i 2010 for si verksemd som forfattar, men denne mannen er og kjend som politikar i Peru. Den spansktalande verda var begeistra over utnemninga og dei som har lese bøkene hans kjem og med begeistra ytringar. No vil det vise seg kva Selskapet får ut av denne boka! Vi skal møtast på Lindås bibliotek i Knarvik den 27. oktober kl.19.00. Ta kontakt med biblioteka om du vil delta og treng bok. Velkommen!

fredag 16. september 2011

Kor mange bøker var dette?

Hauststresset hadde felt fleire av Selskapet sine medlemmar då vi skulle samlast denne gongen, men dei som møtte opp hadde mykje så snakke om! Den gyldne notatbok er ei mangfaldig bok og som ei sa: Det er en bok som krever sin leser. Vi starta med ei oppklaringsrunde: Kor mange notatbøker var det eigentleg? Kven var gift med kven og i kva slags forhold var dei ulike personane til kvarandre - om dei då ikkje var gift?
Anna Wulf er hovudpersonen i boka, ho har skrive ein bestselgjar og lever av pengane frå denne. Ho skriver fire notatbøker som alle har ulik farge og tema. Det svarte notatboka fortel om Anna og vennene hennar når dei er i Afrika. Den raude handlar om når ho melder seg inn i kommunistpartiet og alle vurderingane ho gjer når ho etter ei stund melder seg ut. Den gule notatboka er eit manuskript der ho fortel historia om Ella og hennar intense kjærleiksforhold til Paul. Her diskuterte selskapet livleg om denne forteljinga eigentleg var Anna sin eigen forteljing om hennar forhold til Michael. I den blå notatboka skriv Anna om forholdet til venninna Molly, sonen hennar Tommy, Richard som tidlegare var gift med Molly og Marion som Richard no er gift med.( Er det rart vi trengde litt oppklaring?) Vi kjende oss igjen i dialogen mellom Molly og Anna. Dei er nære venninner, men vi vart slått av kor lojale dei er mot mennene i forteljinga - er det slik kvinner var den gangen og no? Tommy vart vi ikkje heilt kloke på, kvifor prøver han å skyte seg sjølv? Er det eit liv mellom to sterke kvinner og farens krav om å "bli til noko, helst som eg" som gjer at han får nok? Det vi alle syntes var merkeleg var at Anna skriv mykje om Tommy, men hennar eiga dotter Janet er omtrent ikkje nemnd. Ho bekymrar seg ikkje for henne og når ho vil begynne på kostskule, så får ho det sjølv om Anna sjølv ikkje har noko sans for dette valet. Vi spurte oss om Janet som mange unge kvinner i dag, ser på kvinnefrigjering og kvinnekamp som noko som er passert og ikkje gjeld for dei lenger. Vi var og innom kor frigjorte var eigentleg desse kvinnene? Frigjort i forhold til sex, men kva med relasjonane? Og sin eigen forståing av kva som skjer?
Anna skriv sitt liv ut i frå ulike perspektiv, dette gjer boka til ein mangfaldig lesaroppleving og det gjer rom for mange tolkingar av teksten. Vi fann ut at sjølv om vi hadde strevd litt med både Anna og alle bøkene hennar, så var dette ei bok som gav oss mykje å tenkje på - ei god kjensle av å ha lest ei svært bra bok.

torsdag 4. august 2011

Selskapet startar opp att!

Etter ein sommar vi alle kommer til å hugse skal vi langsamt vende tilbake til kvardagen. Selskapet har hatt ei lang pause og vonaleg har det saman med skrekkelege hendingar frå Oslo og Utøya og vore gode opplevingar! Den 15. september skal vi samlast att, denne gongen på Meland bibliotek og som vanleg kl.19.00. Vi vart samde om å lese Doris Lessing: Den gyldne notatbok og om ikkje andre hendingar har tatt leselysta heilt frå oss, så er dei fleste allereie i gong med denne. Er det nokon som har lyst til å vere med er det berre å ta kontakt med biblioteka i Lindås og Meland. Velkomne til alle!

fredag 10. juni 2011

Det finnest grenser for kva eit sinn kan tåle!

Skrivaren i Selskapet har strevd med denne meldinga frå samtalen for vi var både oppslukte av historia og ikkje heilt sikre på om vi hadde fått med oss alt. Eg har difor surfa litt rundt versveven for å hente inn litt meir informasjon.
Utgangspunktet for boka var ei historie Toni Morrison kom over: Ei forteljing om ei kvinneleg slave som hadde hadde rømt. Då ho vart fanga drap ho sine eigne barn for at dei skulle sleppe å leve som slavar. Aktivistar i rørsla mot slaveri hjalp ho slik at ho ikkje vart drepen, men måtte sitte i fengsel. Denne historia skulle ha hendt i 1855.
Romanen er sett i Ohio 1873 og startar med Sethe og dottera Denver bur i eit hus heimsøkt av spøkelse og daude menneske. Sethe prøver å komme seg på beina att etter å ha vore i fengsel for å ha drepe barna sine. Ho får besøk av Paul D og i samtalen mellom dei får vi litt etter litt høyre historia til Sethe. Ein dag står ei ung kvinne utanfor huset, det er Elskede, dottera som Sethe drepte for 18 år sidan. No vil ho bli elska og vere saman med mor si. Men dette spøkelse er grenselaust og driv Paul D vekk og prøver å suge all kraft ut av Sethe. Det er tilslutt Denver som grip inn og får samfunnet rundt med seg, og slik gje mor si ein heilt ny start.
Dei frammøte i Selskapet var alle sterkt fanga inn av språk og poetiske bilete i romanen Elskede av Toni Morrison. Det er ei sterk og rå historie om Sethe og barna hennar, slaveriet, utnyttinga og fornedringa av menneske, både kvinne og mann. Når Sethe heller vil drepe barna sine enn å la dei vende tilbake til slaveriet, er dette ei handling som viser ein slik desperasjon som ingen av oss kan skjøna. Det er skildringane av korleis slavane vart behandla som får oss til å forstå kjenslene som oppstår av raseri og maktesløyse og vi blir rivne med. Det var fleire som måtte lese første kapittel ein ekstra gong for dette er ei bok vi sikkert kunne lese fleire gongar og framleis ikkje heilt forstå.

onsdag 25. mai 2011

Ursula - vår heltinne!

Er det sigøynarar i Sør-Amerika? Ja, det var eit av dei første spørsmåla Selskapet måtte ta føre seg då dei møttest. Vi fann ikkje noko svar på dette, men gjekk ut i frå at sigøynarar er eit vandrande folk og kvifor ikkje vandre i Sør-Amerika! Takka vere Wikipedia fekk vi eit oversyn over denne generasjonsromanen og det var heilt naudsynt, for det var fleire enn skrivaren som miste oversikta over fedrar, søner, døtrer, koner, tanter og elskarinner. Vi tok ei grundig gjennomgang av dei sju generasjonane som boka omhandlar, frå patriarken José Arcadio Buendia og kona hans Ursula, til Aureliano den tredje som til slutt vart fødd med grisehale og døyde på ein skrekkeleg måte. Romanen er overveldande lesing, full av dei villaste, vakraste og tristaste scener. Det er på mange måtar historia om Colombia og det er Garcia Márquez si kjærleikserklæring til landet og folket sitt. Han fekk Nobelprisen i litteratur i 1982 for mellom anna denne boka og den vert og omtala som ein av dei fem viktigaste romanane innanfor den spansk-amerikanske litteraturen.
Kvifor denne tittelen? Hundre års ensomhet. Vi snakka om dei einsame mennene, dei hadde mange i kring seg, men dei hadde dette einsame blikket. Ingen av mennene kjende særskild omsut for sine, men det gjorde kvinnene. Forfattaren hyller kvinnene, sjølv dei som er sterkt sjølvsentrert. Men det er Ursula som står både hans og Selskapet sine hjarte nærast. Ho er sterk, driftig og tek seg av alle som kjem innom døra, ei riktig husfrue. Dei av oss som har levd ei stund hugsar at husfrua var viktig, medan tenestejentene "ikkje var vatten verd".
Boka er så utruleg mangfaldig og fleire hadde "sine" høgdepunkt, m.a. Fernanda sin klagesong som går over fleire sider, fordi Aureliano den andre har ei elskarinne som han bur altfor mykje hos. Eller Remedias den vakre sin himmelfart og Ursula, enno ein gong, ho som heldt hemmeleg kvar ho hadde greve ned gullmyntene.
Selskapet var ganske samde om at denne boka kunne lesast mange gonger og vi ville finne noko nytt å hente fram, kvar gong!

fredag 29. april 2011

Siste bok før sommarferien:


Etter ei intens lesing av Hundre års ensomhet fann Selskapet ut at no måtte vi lese ei bok med noko færre sider. Ikkje for det, vi går laus på det meste... På vår vandring gjennom tiåra er vi no komne til 1990-talet og her var det mykje å velje i. Vi las bakpå både den eine og den andre boka og vart til slutt samde om å lese Elskede av Toni Morrison. Toni Morrison fekk Nobelprisen i litteratur i 1993 og ho har ei lang liste med lesverdige bøker å vise til, men denne har ei ekstra høg stjerne hos ei i Selskapet som allereie har lese ho. Vi møtast på Lindås bibliotek i Knarvik torsdag den 9. juni kl.19.00. Dei som treng bøker må ta kontakt med biblioteket. Alle er velkomne!

torsdag 31. mars 2011

Kva les vi i april?


Jo, då har vi kome til 1980-talet og ein av dei som fekk Nobelprisen i litteratur dette tiåret var Garbriel García Márquez. Han kjem frå Columbia og om han seiast det at han introduserte skrivemåte vi no kjenner som magisk realisme. Boka Hundre års ensomhet som han fekk Nobelprisen for, handlar om ein familie i Columbia og gjennom forteljinga om deira liv får vi og høyre om historia til landet. Nokre har kanskje lese denne boka tidlegare, men den er omtala som eit meisterverk og slike er det jo ei glede å møte fleire gonger.
Vi skal samtale om boka torsdag den 28. april kl.19.00 på Meland bibliotek og alle er velkomne til å vere med. Ta kontakt med biblioteket om du ønskjer å lese boka før møtet.

onsdag 30. mars 2011

Kvinna Blum

Ja, slik vert ho omtala i denne romanen som er skrive som ein slags rapport. Distansert, nøyaktig og likevel eit knallhardt innlegg mot pressa som jaktar på oppslag. Dette er historia om hushjelpa Katharina Blum som på karnevalet i Köln møter Ludwig Götten og forelskar seg hovudstups i han. Han er i leilegheita hennar om natta og om morgonen stormar politiet inn for å arrestere Götten, som er ein ettersøkt venstreekstrem terrorist. Götten har ved hjelp av Katharina klart å gøyme seg vekk og det er Katharina som må reise med til politistasjonen for å forhøyrast. Boka handlar for det meste om korleis politi og samfunnet med pressa i spissen grev seg inn i hennar privatliv, henger ho ut som "morderbrud", kriminell og samfunnsfiende. Journalistane diktar opp historier om ho og denne uthenginga får ho til slutt til å ta saka i eigne hender, noko som fører til endå meir ulukke.
Det er Nobelprisforfattaren Heinrich Böll som står bak denne boka. Han fekk ikkje prisen for denne boka, men prisen gjorde det kanskje mogeleg for han å skrive ho? Etter at boka kom ut vart han boikotta av den konservative Springerpressa og han vart skulda for å vere for terror.
Selskapet las boka med stor interesse, for dette handla då ikkje berre om 1970-åra i Tyskland? Hadde vi ikkje fleire saker å sjå tilbake på her til lands og? Presseoppslag der stemninga for eller mot ein person vart hausa opp slik at det for nokon enda med sjølvmord og for andre skapte ein veldig sympati? Vi snakka om kor lett det er å vandre i flokk og ikkje minst delta i å forteljingar som gjer ei fjær til fem høns. Jau, det trengs både innleving, men og distanse når ryktebørsen koker og vi alle vil vite litt meir.

mandag 28. februar 2011

Mor Joad

No har det gått skammeleg lenge sidan Selskapet var samla og snakka om boka Vredens druer, men skrivaren skal gjere eit forsøk på å hugse tilbake og skrive ned nokre bitar av samtalen. Flertalet av de ni frammøtte hadde lese heile boka og likt henne. Boka handlar om familien Joad og deira oppbrot og reise frå Oklahoma til California. Farmen deira er, etter mange uår eigd av banken og den einaste utvegen ser ut til å vere å reise til California der dei treng fruktplukkarar. Vi følgjer familien når dei bryt opp og på den heller dramatiske reisa. John Steinbeck fekk nobelprisen for denne boka og det er ei mektig forteljing om fattigfolks samhald og omsorg for kvarandre. Men mellom kvart kapittel om familien Joad er det essayistiske kapittel om samfunnsutviklinga og eit kritisk blikk på kapitalens mekanikk for å halde hjula i gong, som dei seier. I desse kapitla brukar forfattaren naturfenomen eller observasjonar i naturen til å biletleggje synspunkt han vil ha fram og dette gjer han slik at bileta sit fast i minnet!
Vi fordjupa oss i mora si rolle som den som kjempa og kjempa for å halde familien samla, når alle ser ut til å gje opp håpet, kjempar ho vidare, sjå her:
- Nå har vi ingenting, sa faren. - Å skal vi gjøre nå ei lang tid? Ingen innhøsting. Saronsrose er langt på vei nå. Ser ut som vi er ferdige. - Å nei da. Moren smilte. - Mannen, han lever lissom røkkevis, men kvinnen er en rolig strøm med små evjer og stryk. Men den glir fram. Vi forandres kanskje, men vi dør ikke ut. Noen dør, men resten er kraftigere enn som så. Vi får leve en dag om gangen. Lag deg ingen unødige sorger.
Vi snakka om at det er kanskje slik at menn er meir stadbundne og at kvinner eigentleg kan vere kor som helst så lenge dei har barna rundt seg. For mor Joad var det slik, forfattaren framstiller ho som fjellet i familien, eit bilete på den ultimate mor? Vredens druer - boka krevde ei langsam lesing, men ho var verd det!

tirsdag 1. februar 2011

Heinrich Böll


Heinrich Böll fekk Nobelprisen i litteratur i 1972 og difor skal vi lese boka:
Katharina Blums tapte ære. Denne boka kom ut i 1974 og er ikkje "nobelprisboka", men Böll fekk prisen i hovudsak for heile forfattarskapet sitt og når boka er på under 200 sider såg Selskapet føre seg at dette skulle dei makte. For dei som gjer seg raskt ferdig med Katharina Blum kan vi allereie no melde at neste bok vert: Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marquez.
Vi samtalar om Katharina Blum den 17. mars kl.19.00 på Lindås bibliotek. Ta kontakt med personalet på biblioteka om du ønskjer å vere med. Velkomne!