torsdag 22. mai 2008

Kven kan lese spikerskrift?


Kanskje den som har hjartet på rette staden? Som kjenner seg forplikta til å fortelje ei historie om å halde ut, mot og ein god slump humor? Forteljinga i boka Spikerskrift vandrar fram og tilbake i tid. Her er det myter, delar av Iran sin politiske historie og historia om ein døvstum far som trass sitt store handikap kommuniserer med omverda med sonen som tolk.
Selskapet hadde møte i går og under samtalen vart det undra ein del om korleis det var å vere handikappa i dette samfunnet. Og det vart samtala om korleis vi forheldt oss til dei som har eit eller anna handikap i vår tid og vårt samfunn. Kanskje samfunnet som Ãqã Akbar Mahmud-e Ghazanvi-Gorasani vaks opp i hadde evna til å bruke dei ressursane som kvar einskild av innbyggarane hadde? Eller var det onkelen, den opiumsrøykjande diktaren Kãzem Khãn, som sørga for at han lærde seg spikerskrift, vevkunsten og som til slutt skaffa han ei kone, var det han som var bakmannen for denne underlege historia?
Romanen fekk oss til å hente fram leksikon, kvifor vart sjahen jaga ut av landet og når kom eigentleg Khomeini tilbake til Iran? Med ei ikkje for fjern historie som ein av delane i forteljinga, mytane frå det gamle Iran og denne faren, fekk vi ei mangfaldig lesaroppleving denne gongen!