torsdag 19. februar 2009

Dersom ein ikkje veit, kan ein spørje!

Korleis finne ut kva som rører seg i den danske litteraturen utan å arbeide for mykje? Søkje på nettet, sjølvsagt! Men kva finn ein då? Det forlaga vil at du skal finne. Men danske venner og kjente vil hjelpa til med å kome til fram til dei bøkene folk verkeleg les og dei som er proffesjonelle vil gje deg godbitane. Den gode Kirsten leia meg fram til Litteratursiden.dk  og her spurde eg om hjelp til å finne aktuell samtidslitteratur som ikkje var for lang. - Etter Amos Oz har Selskapet meint at bøker på 5- 600 sider ikkje er noko for oss -. Søren på Litteratursiden.dk kom med desse forslaga:
Erling Jepsen: Kunsten å gråte i kor. Denne boka finnest og som film!
og 
Ida Jessen: Den der lyver På norsk heiter boka: Den som lyver.
Desse bøkene er omsette til norsk, så vil neste møte vise kva vi skal lese vidare.

onsdag 18. februar 2009

Kva veit vi om dansk litteratur?


Danmark er eit av våre kjære naboland som vi har ei lang og ikkje alltid like hjarteleg historie saman med, men Selskapet har spurd seg sjølv og tenkt på: kva veit vi eigentleg om dansk litteratur? Ja, vi veit jo om H.C. Andersen og .... Ja, vi nemner jo ikkje Holberg for han var jo bergensar. Men kva veit vi om samtida? Kva vert skriven og lest av dansk litteratur i dag? Dette veit vi fint lite om og difor skal vi lese danske forfattarar i 2009. For ikkje å bli heilt lausrivne frå det heimlege skal vi starte med
Morten Ramsland si bok Hundehode. Denne boka hentar handlinga si både frå Bergen og frå Danmark og er ei familiekrønike. Det er ei stund sidan boka kom ut så nokre har vel lest denne, men kanskje det er tid for ei ny gjennomlesing? På neste møte skal vi og finne fram til fleire danske bøker og forfattarar, det kan bli kjekt. Og neste møte ja det er 19. mars kl. 19 på Lindås folkeboksamling i Knarvik. Velmøtt!

onsdag 4. februar 2009

Eit vintereventyr, men eventyr?

Tittelen på boka gav oss nokre assosiasjonar, som dei frammøtte på Meland bibliotek hadde problem med å finne gjenklangar av i boka, då vi sette oss ned for å samtale om Eit vintereventyr.
Det er ei mørk forteljing Jan Roar Leikvoll har skrive, men det hadde allereie bokmeldingane fortald oss, så vi var vel førebudd. Boka er sett i eit ukjent geografisk landskap, staden er ein slags konsentrasjonsleir eller arbeidsleir og hovudpersonen som aldri får noko namn let verdiane sine dikterast av Hans. Då hovudpersonen tek ein liten gut ut av rekkjene av nye arbeidarar eller slavar, trudde vi alle at no skulle vi få sjå trekk av varme og omsut, men nei, handlinga han gjer er totalt egoistisk. Medan forteljinga skrei framover venta vi på det positive vendepunktet, no må han skjøna kor gale det er, kor feil veg det går, men, nei det makteslause onde heldt fram. Vi drøfta einskilde sider som vi syntes var problematiske, slik som:
Når ondskapen ikkje har nokon rammer, blir ondskapen meiningslaus.
Skjer det noko med hovudpersonen? Får han ny erkjenning? Når han oppdagar at Hans ikkje elskar han slik han vil, kva gjer han då? Får vi i det heile så mykje informasjon og innsikt i hovudpersonen at han blir interessant for oss?
Boka beskriver naturen omkring leiren noko som gjev eit lite pusterom, men det perverse, ondskapen og det håplause blir det ein sit igjen med. Fleire i gruppa sa at: Denne boka hadde eg ikkje lese og absolutt ikkje lese ferdig om det ikkje hadde vore for at vi skulle snakke om ho.
Medan andre sa at: Eg måtte lese vidare, det var ekkelt, men eg vart nysgjerrig.
Det er ikkje til å leggje skjul på at vi sakna å kunne snakke med forfattaren, men han bur jo her - så neste gong han er på butikken....