Dronninga av autofiksjon

 

Ja, det har Annie Ernaux vorte kalla, sa ein av deltakarane då Selskapet var samla for å samsnakkast om boka hennar Årene. Denne boka er på eit vis ein kollektiv sjøvbiografi der Ernaux skriv seg sjølv inn i eit vi og omtalar seg sjølv som ho. Boka føregår i tida 1941 til 2006 og vi får gjennom einskilde bilete og ein oppsummerenade tekst ei innsikt i kva som hende i dei ulike tiåra. Det er som fleire årskavalkadar sa ein av deltakarane. Ho skriv om den veldige utviklinga som har vore i desse vel seksti åra. Korleis tinga skulle gjere oss glade, frigjere mykje tid for husmora, endre samfunnet frå strengt regulerande til frigjerande. Ernaux skriv med utgangspunkt i si franske bakgrunn som var og er ganske ulik det norske samfunnet. Sjølv om vi kjende att mange namn og hendingar var det fleire referansar som var heilt nye for oss. Likevel kjende vi på ei identifikasjon i fleire av utsegnene hennar slik som når nye maskinar, nye måtar å vere saman på og ikkje minst det digitale samfunnet vart ein del av dagleglivet. Vi snakka om korleis ho gjer ei klassereise ved at ho er den første i sin familie som tek ei akademisk utdanning og slik går vekk fra foreldra sin historie og deira erfaringar. Dette førte oss inn på tankar om det franske samfunnet, der klassedelinga er sterkare og tydelegare enn i Norge. Dessutan trur vi nok at likestillinga i Norge var kome lenger enn i Frankrike, noko dette sitatet kan tyde på:

Vi ble vekket opp av den ekteskaplige døsen, vi satt på bakken foran en plakat med teksten: En kvinne uten mann er som en fisk uten sykkel, vi gikk livet vårt etter i sømmene, vi følte oss i stand til å forlate mann og barn, til å frigjøre oss fra alt og skrive rått og ærlig. Vel hjemme igjen smuldret besluttsomheten bort, og skyldfølelsen vellet opp i oss. Da skjønte vi ikke hvordan vi skulle gå frem for å frigjøre oss - eller hvorfor. Vi overbeviste oss selv om at mannen vår verken var sjåvinistisk eller sexist. Og vi vaklet mellom to diskurser - den som insisterte på likestilling mellom kvinner og menn, og de som ville "fedrenes lov" til livs, og den som heller oppvurderte alt kvinnelig: mensen, amming, tilberedning av purrløksuppe. Men for første gang så vi vårt eget liv som en ferd mot frihet, det var en stor endring. En kvinnelig følelse var i ferd med å bli borte, følelsen av å være født underlegen.

 Ernaux tar oss med gjennom det politiske Frankrike og korleis ho omtalar dei ulike presidentane og deira verksemd. Ho er alltid på ventresida og skildrar kor sjokkert ho og hennar krins vart då Mari Le Pen såg ut til å vinne valet. 

Selskapet var noko delt i synet på boka. Vi var samde i at Ernaux skriv godt, men fleire kjende på at vi fekk ikkje vite noko eller svært lite om ho. Ho hoppar frå bilete til bilete med ei sveipande oppsummering av kva som skjedde i periodane. Det er fasinerande men og ei utfordrande skrivestil. Vi sakna det emosjonelle engasjementet, men samstundes var det mykje å reflektere over, det var eit klart pluss!